Takk for følget

Gjennom åtte år har jeg blogget og delt godt over tusen tekster om min personlige reise. Mer enn et tiår av livet mitt har vært sterkt preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling, og jeg har latt andre få ta nær del i dette gjennom bloggen, men også gjennom andre kanaler, som for eksempel foredrag og litt i media.

Jeg startet bloggen som et lite sted hvor jeg kunne bearbeide og uttrykke meg, og på veien fikk jeg mange lesere og frem til den dag i dag trofaste følgere. Det jeg har fått gjennom bloggen; støtte, fellesskap, håp, innsikt, og kanskje mest av alt, mening, har betydd så utrolig mye for meg og min bedring. Det har dessuten vært viktig for meg å nå ut, for også selv å kanskje kunne gi andre håp og mer kjennskap til hvordan det kan være å leve med psykisk sykdom.

Jeg er på et annet sted i livet nå, et sted jeg ikke trodde var mulig eller ment for meg. I september i år er det to år siden jeg skadet meg selv, to år siden siste innleggelse. Hvem skulle trodd det! Jeg kan fortsatt ha det vanskelig, og jeg er fortsatt sårbar for enkelte ting og på enkelte områder, og må ta hensyn til det. Men jeg har funnet en balanse som gjør at jeg kan ha det godt og stabilt. Jeg har funnet meg selv som så lenge var gjemt og glemt bak sykdom, diagnoser og symptomer, og jeg har funnet ting som gjør meg godt.

Over tusen blogginnlegg har blitt krympet ned til litt over hundre blogginnlegg. Om jeg har greid å riktig sile ut det som er okei å ta vare på – det vet jeg ikke, men jeg håper det. Det føles riktig for meg å trekke meg litt tilbake nå, beholde noe tilgjengelig for alle, og noe for meg selv.

Tusen takk for følget!